I dag, søndag 24. februar, vil Cubas diktator Fidel Castros etterfølger offentliggjøres for hele verden. Cuba, kommunistdiktatur gjennom de siste 50 år, regnes som verdens mest isolerte nasjon etter Nord-Korea (som er nok et autoritært kommunistvelde). Landet har i flere tiår iherdig forsøkt å distansere seg fra resten av verden, og især det frie Vesten.
Symbolverdien i å offentliggjøre diktatorens etterfølger på en søndag er slående, i så måte. Søndag, hviledagen, den hellige dag - dagen det kristne Vesten tradisjonelt ærer Guds navn og Hans rike – blir av de ekstremateistiske cubanske styresmakter vanæret på det mest uærbødige, kommunistiske vis. Det er i disse sekulære (“tidsklemme”-)tider ingen stor sak å arbeide på hviledagen - også undertegnede utfører enkelte plikter i heimen på denne dag. Men i Cuba, landet som åpenbart har verken Gud eller fridager, ligger det også ekstra prestisje i å bevisst latterliggjøre søndagen som pliktfri hviledag.
Fungerende president, Fidels yngre bror Raul Castro, er “favoritt” til å “vinne” dagens “valg”. “Folket” har bestemt, dvs. folket i Cubas høyere maktorganer. Raul Castro, Fidels rådgiver og langer gjennom flere år, vil etter alt å dømme være “rett” mann til å “føre arven videre”.
Når kommunistland får ny president, blir det aldri tilstrekkelig mange gåsetegn.
